”Ikke kil meg…” De vakre øynene hennes gjemt under en varm dyne. Jeg gled fingrene mine over den perfekte magen hennes og sirklet pekefingeren inn i navlen. Hun smilte. Alle tennene på en gang. Dro meg forsiktig i håret. Rev i den slitte t-skjorten. La beina sine rundt magen min og strammet. Brystene hennes duvende under en tynn singlet. Kinnene hennes røde. ”Ikke kil meg,” sa hun igjen. Leende. Latteren hennes i hele rommet. Gjemmende i alle hjørner slik at den nok en gang kunne komme fram en regnværsdag. Det gjorde vondt i hver eneste del av kroppen min, så høyt elsket jeg henne. Hver millimeter av den melkehvite huden hennes så perfekt. Hver fregne på nesen hennes så nøye plassert. Jeg kunne drukne i blikket. Svømme i latteren. Sove i navlen. ”Jeg kiler ikke…” svarte jeg. Ertende. Hun skakket på hodet og tok tak rundt begge håndleddene mine med hendene sine. ”Jo, det gjør du,” sa hun da. Ingen ord, kunne motsi henne da. Hun var alt for meg. Hele verden og tilbake. Jeg satte meg opp på sengekanten og tok tak i gitaren som lente seg mot den hvitmalte veggen. Hun gled fingrene sine over nakken min og spurte hva jeg skulle spille. Jeg svarte jeg skulle spille oss. Hun lo igjen. Igjen og igjen og igjen. Latter helt ned under neglene mine. Jeg førte fingertuppene over de harde stålstrengene og rommet fylte seg med musikk. Noen ganger, kunne vi ligge i sengen hele dagen og bare se på hverandre. Andre ganger gikk vi hånd i hånd gjennom hele verden bare for å vise alle at det var oss og ingen andre. Jeg kunne fullføre setningene hennes, hun kunne sove mellom tonene av musikken min. Så ble hun syk. Det skjedde gradvis. Hun mistet plutselig latteren. Huden ble matt. De røde kinnene sank inn i de hvite pigmentene. Livet hennes gled gjennom fingrene mine som bomullskyer en klar sommerdag.
