Fragmenter av ett øyeblikk.

”Ikke kil meg…” De vakre øynene hennes gjemt under en varm dyne. Jeg gled fingrene mine over den perfekte magen hennes og sirklet pekefingeren inn i navlen. Hun smilte. Alle tennene på en gang. Dro meg forsiktig i håret. Rev i den slitte t-skjorten. La beina sine rundt magen min og strammet. Brystene hennes duvende under en tynn singlet. Kinnene hennes røde. ”Ikke kil meg,” sa hun igjen. Leende. Latteren hennes i hele rommet. Gjemmende i alle hjørner slik at den nok en gang kunne komme fram en regnværsdag. Det gjorde vondt i hver eneste del av kroppen min, så høyt elsket jeg henne. Hver millimeter av den melkehvite huden hennes så perfekt. Hver fregne på nesen hennes så nøye plassert. Jeg kunne drukne i blikket. Svømme i latteren. Sove i navlen. ”Jeg kiler ikke…” svarte jeg. Ertende. Hun skakket på hodet og tok tak rundt begge håndleddene mine med hendene sine. ”Jo, det gjør du,” sa hun da. Ingen ord, kunne motsi henne da. Hun var alt for meg. Hele verden og tilbake. Jeg satte meg opp på sengekanten og tok tak i gitaren som lente seg mot den hvitmalte veggen. Hun gled fingrene sine over nakken min og spurte hva jeg skulle spille. Jeg svarte jeg skulle spille oss. Hun lo igjen. Igjen og igjen og igjen. Latter helt ned under neglene mine. Jeg førte fingertuppene over de harde stålstrengene og rommet fylte seg med musikk. Noen ganger, kunne vi ligge i sengen hele dagen og bare se på hverandre. Andre ganger gikk vi hånd i hånd gjennom hele verden bare for å vise alle at det var oss og ingen andre. Jeg kunne fullføre setningene hennes, hun kunne sove mellom tonene av musikken min. Så ble hun syk. Det skjedde gradvis. Hun mistet plutselig latteren. Huden ble matt. De røde kinnene sank inn i de hvite pigmentene. Livet hennes gled gjennom fingrene mine som bomullskyer en klar sommerdag.

Minner av en vinter.

Hun var bare tjuefire første gang jeg fikk kysse de vakre leppene hennes. Jeg hadde rukket å bli tjueseks og var mye mer verdensvant, mente hun. Jeg syntes det var hun som var verdensvant. Hun hadde sett ting jeg bare kunne drømme om. Det snødde den dagen. De hvite fnuggene la seg stille omkring oss. Hun stakk ut tungen og jeg kunne se hvordan de hvite flakene smeltet på den varme tungen hennes. Hun ville holde hånden min og ta meg med hjem til henne. Jeg ville ikke noe annet i hele verden enn akkurat det, akkurat da. ”Olaf,” sa hun. Ja, for det er det jeg heter. ”Olaf,” sa hun, ”Du smaker sommer på en vinterdag,” jeg smilte fårete og klemte hånden hennes i min. Den røde kåpen hennes var dekket av snø og det mørke håret kastet skygger over et hvitt eventyrlandskap. Jeg følte meg som en figur på et postkort. Som en prins i et land langt, langt borte. Jeg ville legge meg i armene hennes slik at hun kunne holde meg som et barn. Hun luktet jul og nypete og morninger med solskinn i vinduskarmen. Vi gikk hjem til henne og lå i sengen hennes i mange dager. Vi lo og vi gråt, vi elsket og fortalte hverandre våre innerste drømmer og fantasier. Hun visste meg samlingen hennes av tekopper. Hun hadde en i alle farger og fasonger. Jeg fikk nypete i den ene. Den var så liten at det kunne minne om en barnekopp. Jeg klarte nesten ikke å holde håndtaket. Den var lyseblå med et bilde av en sort katt som lå å strakte seg på en grusvei. Hun drakk også nypete. I en stor lilla suppekopp med håndtak på begge sidene. Og med siden hun holdt mot meg, stod navnet hennes skrevet i de vakreste bokstavene. ”Katja,” stod det. Hun fortalte meg om et minne fra da hun var liten med så stor entusiasme at hun nesten stod i sengen. Hun veivet med armene alle veier, og hun brydde seg ikke om det mørke håret snek seg inn i munnvikene hennes. Hun hadde på seg en gul sommerkjole, selv om det var midt på vinteren. Ute snek frosten jeg oppetter vinduskarmen. Lange skygger vi ikke kunne se strakte seg over hele byen. Det luktet vanilje og stearin og slitt tapet i hele leiligheten hennes. Hun hadde en hel vegg med bilder av ting hun hadde fotografert. Barn som løp langs strandkanten i fjerne land. Gamle damer som drakk te. En ensom katt luskende rundt en søppelboks. En nøkkelknipe hengende på en krok. Tusenvis av tekopper. En termos. Et stort eiketre som var i ferd med å dø. En rolig sølepytt. Og smilet hennes. Smilet hennes gang på gang gjemt bak det mørke håret og store sorte solbriller og de lange fingrene hennes.